Mr. Kaizer, hans Constance og meg

Det er mange som har latt seg begeistre av Kaizers Orchestras musikk og besnærende univers, som befolkes av alle mulige slags sære og snodige figurer: fader Martin, dr. Mowinckel, Dieter Meyer, Vicente, Beatrice og Violeta, fru Conrada og Marcello, for å nevne noen. I Køhlerkjelleren er det som om alle disse og enda noen flere Kaizers-skikkelser kommer til liv.

Se musikkvideoen:

Marcellos kjeller

For det er Marcellos kjeller vi befinner oss i, utvilsomt, den som ligger i enden av en trapp som er så trang at du må gå sidelengs, der det er russisk rulett hver fredag og der en russisk ballerina – hun er her også – danser polka på den tradisjonelle måten, som det heter i sangen «Resistansen» fra debutalbumet «Ompa til du dør» (2001).

– Den enkle, lille ideen bak dette, er at Gassmasken går og samler inn de ulike karakterene fra tekstuniverset vårt og henter dem inn i virkeligheten, forklarer frontmann og vokalist Janove Ottesen. – Han samler hele Kaizers-familien, bandet, karakterene og fansen. Litt sånn som Blues Brothers, «We're putting the band back together».

Fra "location" til nye boliger

Nå skal Køhlerlåven bygges om til 16 unike boliger. I kjelleren kommer det et hyggelig festlokale for beboerne. Nysgjerrig? Les alt om prosjektet her:

Se prosjektets nettside

Køhler, Killand og Funkytown

Lokalene har en rik historie, det er ingen hvilken som helst kjeller – «for Marcello sin kjeller er ingen vanlig kjeller». Eiendommen til Johan Mandius Køhler – det høres nesten ut som et Kaizers-navn – var i sin tid den største industrielle storgården i Norge. Kunst­neren Frida Hansen bodde her og fikk sammen med ektemannen Wilhelm ferdig­stilt gårdsanlegget. Forfatteren Alexander Kielland skrev deler av romanen Fortuna i Køhlerhuset, der han bodde i perioder i 1880-årene.

Køhlerkjelleren var opprinnelig en gjødsel­kjeller tilknyttet gårdsdriften. Det er sikkert ikke mange andre gjødselbinger som har gotiske søyler. – Vi valgte dette opptaksstedet fordi det er en kjeller som virkelig ser ut som en kjeller, sier Janove. – Det er ganske fint med disse teglsteinsbuene, det er et kult lokale. Kjekt at vi fikk låne det.

Den lokalt sagnomsuste Køhlerlåven har hatt mange eiere i årenes løp. I dag er det Bate som eier bygningen. I 1980- og 1990-årene var det flere ungdomsdiskoteker som i tur og orden etablerte seg her som et alkoholfritt tilbud til danseglade ungdommer. Mange har gode minner herfra og drar nok kjensel på navn som Underground, Funkytown, Disco Phobia, Gaz Panic og Seduction.

– Jeg har hørt det var et utested her som var populært, sier Janove. – Men vi var aldri her. Vi bodde på Bryne, det var ikke så ofte vi tok turen til Stavanger.

Dette er Køhler-eiendommen

• Enken etter Hillevågs møllemester Friderich Petersen giftet seg med Johan Adam Køhler fra Schleswig. Det er han som har gitt navn til eiendommen.
• Handelshuset Køhler var byens største bedrift gjennom nesten hele 1800-tallet.
• Da Johan Adam Køhler dør i 1830, overtar stesønnene Fredrik og Peter Petersen.
• Wilhelm og Frida Hansen overtok handelhuset Køhler i 1874 og ferdigstilte det store gårdsanlegget, med to staller til arbeids-, trekk- og ridehester, og et fjøs med hundre båser.
• Wilhelm Hansen startet dampbakeri i 1878. Herfra stammer uttrykket «Hillevågskjeva».
• I 1880-årene rammet den økonomiske krisen Stavanger, og byens to største handelshus. Køhler og Ploug & Sundt, gikk overende. Eiendommen ble kjøpt av kommunen i 1885.

Norges største rockeband

I beretningen om en viss mr. Kaizer og den store musikalske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land, er det klart at Norge aldri ble det samme igjen etter at Janove Ottesen og Geir Zahl møtte hverandre i første klasse på Rosseland barneskule i 1982. De startet bandet Blod, Snått & Juling, som siden ble til Gnom, uten å skape verken furore eller beatlemania.

Men i Gnom-sangen «Bastard» lå kimen til Kaizers gjemt i tekstlinjen: «Eg blei tatt hånd om av en viss Mr. Kaizer. Han er den stolte eier av verdens største siameser.» Kaizers Orchestra ble stiftet nyttårshelgen 2000. I løpet av noen år endret de forestillingen om hva rock kan være – og ble Norges største rockeband.

En større fortelling

Kaizers-universet er temmelig skakt og tidvis forskrudd. Det hele synes å foregå i en på en og samme tid gjen­kjennelig, men likevel fremmed­artet virkelighet. Noen tekst­elementer og musikalske fraser gjentas eller opptrer i flere sanger, og skaper slik en sammen­hengende fortelling. Det kan likne et musikk­teater, med innslag av kabaret, Balkan og Østblokken. Det er utagerende, hamrende og sjarmerende, skakt og gale, intelligent, rart, kantete og kompromiss­løst. Og samtidig melodiøst og fengende, ofte med stort allsang-potensial.

– Det er beslektet med teater, sier Janove. – Vi har jo laget et teater­stykke også. Og en doku­mentarisk spille­film. Men det er ikke bare ett univers, det er flere. Det er minst tre ulike univers. Violeta Violeta er for eksempel et annet univers enn dette.

Kaizers står for en særegen, utypisk estetikk. Marcellos kjeller i dag, Dieter Meyers institusjon i går. Der var det kaldt og kjølig, en fengsels­stemning. Og i Gamle Stavanger var det et slags Kaizer-tog som gikk gjennom gatene, med bandet, karakterene og fansen.

– Det er ulike scener i en større fortelling, sier Janove. – Alt er historier i en større fortelling. Det visuelle og verbale, teateret og filmen ligger tett opp til det vi holder på med. Vi spiller ikke bare en konsert, og så er det ikke mer. Vi er litt frodigere enn som så.

Umiddelbar suksess

Med musikkteater-tilnærmingen, olje­fatene, gass­maskene, pumpe­orgelet («salme­sykkel»), ompaen og sigøyner­swingen etablerte Kaizers seg snart som landets suverent beste live­band. Heretter var det ikke mas, mas, mas og mandag hele året som gjaldt, «det var vodka, kalinka, rulett & kaviar» over hele linja. Debut­albumet er det mest solgte rocke­albumet i Norge til nå.

Albumet «Maestro» (2005) ble en stor kommersiell suksess i Europa, pussig nok. Kaizers synger jo på kav jærsk. Introen er nærmest orientalsk og slange­temmeraktig, sangen «Femtakt filosofi» minner om finske M. A. Numminens galskaps­tolkning av Wittgenstein, bare penere, og albumet byr ellers på alskens snop og godbiter, med innslag av partier som synes inspirert av Ennio Morricone, «Apache» av The Shadows og filmmusikken til Pulp Fiction.

Kaizers er et band som ikke går på akkord med sine musikalske og estetiske idealer. Den ene suksessen fulgte på den andre, hver gang etterfulgt av et prestisjetungt prisdryss. Kanskje har denne annerledesheten, autentisiteten og kompromissløsheten noe med suksessen å gjøre.

Men så, i 2013, bestemte de seg for å ta en pause. De avsluttet i London, og satte oljetønnene på museum. Mange fans fikk nok en slags «Die Polizei»-fornemmelse: «Du ser meg aldri igjen».

Mye som kreves

Men den gang ei. Ti år senere er bandet tilbake igjen, og interessen er bare enda større. De er i vinden som aldri før, det er nesten som om de aldri har vært borte. Da det ble kjent at de skulle spille sammen igjen, solgte de 82 000 konsertbilletter på et snaut kvarter.

– Det er godt gjort, synes jeg, sier Leif Kristian Thorvik. Han er daglig leder i film­produksjons­selskapet Moxey, som har hånd om musikk­video­innspillingen. – Her er de borte i ti år, og når de kommer tilbake igjen, så er folk like begeistret for dem fortsatt. Det er ikke hvem som helst som hadde fått til det.

Moxey har jobbet med Kaizers i mange år. Det var rett før sommerferien de fikk en telefon med spørsmål om de ville påta seg denne oppgaven. – Og det ville vi jo, sier Leif Kristian med et smil. – Kaizers stiller høye krav, de vet hva de vil ha og hvordan de vil ha det. De ønsker høy kvalitet og trygghet for at komplekse univers og uttrykk ivaretas. Og da er det jo veldig hyggelig at de kommer til oss.

Men det ramler ikke på plass av seg selv, i en produksjon som dette er det et større omfang av detaljer som skal ordnes før opptak. Lokasjoner, skuespillere, antrekk og rekvisitter er avgjørende for riktig stemning og en autentisk opplevelse.

Her er røykmaskiner og støv på boks, lysekroner og kandelabere, slitte kafébord og kostymer, revolvere til ruletten og bilder på veggene «av folk som har gått ner, men som ingen ser igjen», som det heter i «Resistansen», og massevis av andre rekvisitter. Moxey har gjort en god jobb med å gjenskape stemningen som teksten og musikken skaper.

– Vi bruker flere uker på det, sier Leif Kristian. – Kaizers har ulike krevende univers, det er litt fra forskjellige stiler og epoker. Nå er det 1940-tallsstil, så det er mye som må på plass for å få den rette stemningen.

Lett å få hjelp

I forbindelse med filming på Dale dagen før var Leif Kristian så heldig å komme over et privat museum med masse originale objekter fra Dale. Han fant blant annet en seng fra 1940. – Det var veldig greit, sånt sparer vi enormt med tid på! smiler han. – Du ser at sengen er gammel og slitt også, den passet perfekt inn i denne settingen. Når du ser rekvisittene og kostymene, og bruken av dem, så gir det et troverdig inntrykk. I denne filmen er nettopp produksjonsdesign veldig viktig.

Kaizers har så enormt mange fans, så det gjør det litt lettere å få hjelp og låne ting. Ikke bare er det nok av statister, det er også lettere å få med større virksomheter, som for eksempel Bate. – «Ja, vi er fans, vi også, dette høres veldig kjekt ut, dette får vi til,» pleier lyden å være, forteller Leif Kristian. – Sånn fikk vi låne Køhlerlåven, og det var bra, for den passer jo perfekt til formålet.

Og nå er tiden inne til å realisere fruktene av alt arbeidet, plan­leggingen, rekvisittsankingen og riggingen. – Selv om det er lange og intense dager som er tettpakket med ulike elementer, dette er jo en stor produksjon, så er det veldig tilfredsstillende når det endelig ruller og går. Det er nå det er virkelig gøy! sier Leif Kristian.

Bullshit-detektor

Bandmedlemmene er involvert i inn­spillingen på ulike måter. Mannen med gassmasken, Helge Risa, alias Omen Kaizer, er gjennomgangsfiguren, det er jo han som går rundt og samler inn alle folkene. Den som ellers er mest aktiv, er nok Janove Ottesen, som har klare meninger om hvordan tingene skal være.

– Jeg kan være en sånn bullshit-detektor, sier han. – Jeg ser fort når noe ikke stemmer. Det er jo mitt liksom­univers, dette her, mine visjoner og personer, som jeg har kjent i 25 år nå.

Comebacket i 2023

Kaizers Orchestra tok en pause i 2013, men det ble aldri helt stille. Noen av bandmedlemmene ga ut soloalbum og jobbet med andre prosjekter. I 2022 oppdaget tre hundre tusen TikTok-brukere den tolv år gamle sangen «Hjerteknuser», som deretter seilte inn på andreplass på Spotify over de mest spilte sangene i Norge det året. Samtidig donerte bandet merch til Fretex og utga sine «Greatest hits», et ofte sikkert tegn på at man har lagt inn årene.

Men så, i 2023, begynte ting å røre på seg igjen. Det var interesse fra utlandet, de fikk festivalinvitasjoner fra USA. «Vi gidder ikke å reise på ferie der, det må være et større poeng med det», sa Janove da. Bandet rigget seg for turné i Norge og Europa, to nye låter ble sluppet. Og bandets kreative inspirasjon lot til å bli sluppet løs på fansen igjen.

Sangen «Kaleidoskophimmel» var noe nytt, nesten springsteensk i sin storytelling, men likevel umis­kjen­ne­lig kaizersk. Hele gjen­oppstan­delses­prosjektet, turneen og en ny sang ble samlet under den muligens Renberg-inspirerte tittelen «Dine gamle dager er nå». For de av oss som har fulgt med siden «Ompa til du dør» og «me går langt tebage te de gamle dager», da bandet spilte i ulldresser fra Fretex, var dette fiffige små tegn. Fallhøyden var stor, men Kaizers hadde oss rundt lillefingeren igjen.

USA for våre føtter?

Nyheten som musikk­video­innspillingen i Køhler­kjelleren skulle innvarsle, var bandets klubbturné i USA i oktober. Det er en helt ny satsing. Tanken er å følge det opp, og forhåpentligvis få spille på noen festivaler der til neste år. Og hvis det går bra, er målet å gjøre en turné i USA høsten 2025.

– Vi prøver å sette dette i gang, sier Janove Ottesen. – Se om det har noe for seg, om det kan vokse. Det er litt sånn «make it or break it». Hvis det blir tungt og ikke fører fram, så stopper vi bare der. Vi er veldig happy med Norge og Europa, vi.

I løpet av en fjortendagers periode i første halvdel av oktober gjennomførte Kaizers Orchestra konserter i Boston, New York, Washington, Minneapolis og den siste for sikkerhets skyld på El Rey Theatre i Los Angeles, som direkte oversatt skulle bli noe sånt som: Kongens teater i englenes by. Det må vel passe bra inn i Kaizers-universet?

Det mange fans lurer på, er om det er mer ny musikk på gang. Foreløpig ikke annet enn den de nå har laget musikkvideo til, ifølge Janove. «Kommer Kaizers tilbake?» spurte Aftenbladet da bandet tok en pause i 2013. Og Janove Ottesen svarte: «Mitt tips er at Kaizers kommer tilbake, større og bedre enn noen gang». Mye taler for at han får rett i det. Den på mange måter storslåtte comebackfesten avrundes med spektakulære stadionkonserter i Stavanger, Oslo, Bergen, Trondheim og København sommeren 2025.

Det blir antakelig de siste konsertene i Norge på flere år, står det på Kaizers hjemmesider. Deretter begynner kanskje et nytt Kaizers-kapittel? Spennende blir det uansett. Vi gleder oss, det er godt å ha dem tilbake. For en fortelling. For et band.

Dette er Kaizers Orchestra

• Stiftet i Bergen år 2000. Debutalbumet «Ompa til du dør» utgitt 2001.
• Bandet: Janove Ottesen (vokal), Geir Zahl (gitar), Terje Winterstø Røthing (gitar), Helge Risa (tangen­ter, trekk­spill), Rune Solheim (slagverk), Øyvind Storesund (kontrabass).
• Særegen sound i krysningen rock, punk, sigøyner­swing og ompa, med bruk av utradisjonelle instrumenter.

Kilder:

• Wikipedia
• Stavanger Aftenblad
• Kaizers.no
• Snl.no
• Kaizers på Facebook og Instagram
• Bang Andersen, Arne. Handelshuset Køhler i Stavanger – under hvite seil. 1973.
• Danielsen, Rolf. Den store krise i Stavanger på 1800-tallet. Utgitt av Stavanger kommune til byjubileet i 1975.