Når hverdagen blir til tegneserie

Hos Hanne Sigbjørnsen, bedre kjent som Tegnehanne, starter alt med små observasjoner. Hverdagslige øyeblikk, litt skjeve tanker og ærlige innrømmelser – som viser seg å treffe langt flere enn hun selv hadde sett for seg.

Vi begynner der mange portrett­intervjuer begynner: med det til­syne­latende enkle spørsmålet. Hvem er du? Hanne smiler litt før hun svarer, som om hun allerede vet at det ikke finnes et kort svar.

– Det er jo et veldig stort spørsmål. Men rent faktabasert er jeg 36 år, fra Kvernaland på Jæren. Jeg har bodd en del i Oslo, og nå bor jeg i Stavanger. Jeg har samboer, to barn – og vi har gått fra rekkehus til et litt større hus.

Det blir stille et øyeblikk før hun legger til det som kanskje sier mer enn faktaene.

– Uten tegningene er jeg egentlig bare en helt vanlig dame. Det er kanskje det mest spesielle med meg også – at jeg tegner.

Tegnehanne

Fullt navn: Hanne Monge Sigbjørnsen

Født: 8. desember 1989 (36 år per 2026)

Oppvekst: Kvernaland på Jæren

Utdanning: Sykepleier

Bosted: Stavanger (flyttet fra Oslo i 2020)

Alias: Tegnehanne (startet som blogg i 2010)

Samboer: Jostein Larsen

Fra kladdebok til fortelling

Tegningene har vært der hele tiden, men lenge uten en tydelig retning. Hun beskriver en oppvekst der hun tegnet fordi hun likte det, ikke fordi hun hadde en plan om å gjøre noe mer ut av det. Mens mange andre sluttet etter hvert, fortsatte hun bare, uten egentlig å tenke over hvorfor.

Det var først på videregående at noe endret seg. Et kurs i tegneserier åpnet en ny måte å bruke tegningene på, og plutselig handlet det ikke bare om streker, men om historier. Hun begynte å tegne fra eget liv, og det skulle vise seg å bli avgjørende.

Den første serien hun virkelig husker, handlet om en historielærer hun ikke var spesielt begeistret for. Det var ikke ment som en rettferdig gjengivelse, men som en personlig tolkning.

– Jeg observerte mye og plukket opp små ting, og så ble det en historie ut av det, forteller hun.

Hun viste aldri serien til læreren selv, men til medelever. Reaksjonene lot ikke vente på seg. De kjente det igjen, lo – og kanskje viktigst: De forsto hva hun prøvde å formidle. Det var den umiddelbare responsen som gjorde at hun fikk lyst til å fortsette, og som ga en første følelse av at dette kunne være noe mer enn bare en hobby.

Motstrøms i bloggverdenen

Da bloggen Tegnehanne startet i 2010, var den norske bloggscenen preget av glatte flater og gjennom­førte fasader. Mange viste frem det perfekte livet, eller i hvert fall en versjon av det. Hanne valgte en annen inngang.

Hun beskriver seg selv som en mot­vekt til rosabloggingen, med en mer sarkastisk og ærlig tone. I stedet for å pynte på hverdagen, tegnet hun den slik hun opplevde den – med usikkerhet, små nederlag og selvironi.

Det traff et behov hos leserne. Responsen kom raskt, og den var sterk. Folk kjente seg igjen i det hun delte, og det oppsto en relasjon som handlet om mer enn bare under­holdning. Hun hadde ikke nødvendigvis planlagt å bygge et publikum, men det skjedde likevel.

Over tid vokste det videre. Bloggen ble til faste oppdrag, blant annet i Aftenposten, og etter hvert til bøker og et stort publikum i sosiale medier. Selv beskriver hun utviklingen som gradvis, nesten umerkelig.

– Det har bare balla på seg. Fordi det har skjedd steg for steg, så føles det egentlig ganske naturlig.

Utgivelser og utmerkelser

Viktige bokutgivelser:

Tegnehanne (2015)

Blod, svette og tress-is (2017)

Bare vent: Babybobla illustrert (2021)

Det går bra (2025)

Illustrasjonsoppdrag:

Gleden med skjeden (Brochmann & Dahl)

Verdens kuleste gjeng (Maja Lunde)

Norges uskrevne lover (Egil Aslak Aursand Hagerup)

Utmerkelser:

Vixen Blog Awards – Årets blogger (2012)

Pondus-prisen (2015)

Når det personlige blir en jobb

Det som gjør uttrykket hennes så tydelig, er også det som gjør det krevende. Hun har i stor grad bygget arbeidet sitt på eget liv, og det innebærer å dele mer enn mange andre ville vært komfortable med.

– Jeg har vært veldig personlig. Egentlig altfor personlig noen ganger, sier hun.

Det har ført til perioder med tvil. Hun forteller at hun flere ganger underveis har angret på ting hun har delt, særlig i øyeblikket etter publisering. Samtidig er det lite hun i ettertid ville tatt tilbake.

– Jeg tenker ikke at jeg aldri burde gjort det, men der og da kunne det føles litt feil.

Likevel er det nettopp denne åpenheten som har skapt tilliten til leserne. Hun peker selv på at hun i stor grad retter blikket innover.

– Hvis jeg «sparker», så sparker jeg mest mot meg selv. Det er jo meg det går utover.

Arbeidet bak strekene

Bak de enkle tegningene ligger en arbeidsprosess som kanskje er mer strukturert enn mange skulle tro. Hun forsøker å holde på en vanlig arbeids­hverdag, med kontortid mens barna er i barnehage, men selve arbeidet er fleksibelt.

Dagene består av en blanding av skriving, tegning og tenking, der ideene får utvikle seg litt underveis. Likevel er det én regel som aldri brytes: – Jeg begynner alltid med tekst.

For Tegnehanne er det teksten som bærer historien. Når den er på plass, følger tegningene nesten automatisk, som en visuell oversettelse av det hun allerede har formulert.

Når tempoet blir for høyt

Selv om utviklingen har vært gradvis, har det også vært perioder der belastningen har blitt for stor. Hun trekker særlig frem tiden da hun kombinerte fulltidsjobb som sykepleier med ukentlige leveranser til Aftenposten.

Det ble til slutt for mye å håndtere.

Hun husker godt en dag på bussen, på vei til jobb, der hun skrev en ærlig og ganske dramatisk melding om at hun ikke klarte mer. Svaret hun fikk dagen etter, ble avgjørende. Redaktøren tok kontakt, og sammen fant de en løsning der tempoet ble justert.

Det gjorde at hun kunne fortsette, men på en mer bærekraftig måte.

Et behov for å trekke seg litt tilbake

I dag står hun i en litt annen fase. Etter mange år med et sterkt selvbiografisk uttrykk, og spesielt etter arbeidet med en svært personlig bok, kjente hun på behovet for å skape litt avstand. Hun beskriver det som en form for metthet.

– Jeg fikk litt avsmak på å jobbe så tett på meg selv hele tiden, sier hun, og understreker samtidig at hun er stolt av det hun har gjort.

I stedet har hun de siste årene jobbet mer med andres prosjekter, og latt sitt eget liv få være litt mer privat. Det har gitt en annen type arbeidshverdag, og kanskje også en annen ro.

Det som skjer akkurat nå

Mot slutten av samtalen vender vi tilbake til det som har vært kjernen hele veien: observasjonene. Hvis livet hennes skulle vært en tegneseriestripe akkurat nå, hva ville den vist? Hun bruker et lite øyeblikk på å tenke. – Det ville nok bare vært dette. At vi sitter her og snakker.

Svaret er enkelt, nesten beskjedent. Men det er også der mye av styrken i arbeidet hennes ligger. I evnen til å se det som skjer, akkurat når det skjer – og gjøre det til noe som betyr noe for flere enn bare henne selv.