Et hjem å flytte til – og et liv å eie

I Dalveien i Randaberg har seks unge voksne flyttet inn i egne leiligheter. For beboerne betyr det en ny hverdag. For foreldrene betyr det noe minst like stort: tryggheten i å vite at barna deres har det godt.

Det er lyst i leiligheten til André Helland. Store vinduer slipper inn vårsolen som har begynt å varme Randaberg, og utenfor terrassen jobber en gravemaskin med de siste detaljene. Snart skal det som nå er jord og maskinspor bli en ferdig hageflekk – et sted å sitte ute og kjenne at dagene har blitt lysere.

Inne er det roligere. Leiligheten er ny, ryddig og tydelig hans egen. Her har han bodd i et par måneder nå.

– Det er fint å bo her. Jeg trives veldig godt, og jeg liker at jeg har mitt eget sted hvor jeg kan være for meg selv, men også være sammen med de andre når jeg vil, sier André.

Hverdagen har fått en ny rytme. Nå lager han mat selv, sitter på PC-en og følger sine egne rutiner.

– Jeg lager mat selv nå, og jeg prøver å gjøre mer og mer. Noen ganger legger jeg meg litt sent, men hvis jeg skal på jobb, legger jeg meg tidlig. Da vet jeg at jeg må opp og være klar, sier han.

Jobben er en viktig del av dagen. På Ranso i Randaberg har han faste oppgaver og gode kolleger rundt seg.

– I dag har jeg jobbet med så mye, en kjekk og god arbeidsplass hvor vi

har stor trivsel. Det er greit å ha noe å gjøre, og jeg liker å være i aktivitet, forteller han.

Å bo for seg selv betyr også ansvar. – Det er litt vanskelig noen ganger å stå opp og komme i gang, men jeg klarer det. Jeg står opp, spiser frokost og gjør meg klar. Og jeg skal komme på tida, det lover jeg.

Om prosjektet

• Omsorgsboliger i Dalveien for mennesker med særskilte behov
• Utviklet som trygge, funksjonelle hjem – ikke institusjon
• Planlagt i tett samarbeid med kommune, fagmiljø og pårørende

Bates rolle:

• Prosjektutvikler og samarbeidspartner
• Har bidratt med boligfaglig kompetanse og brukerinnsikt
• Har hatt en sentral rolle i planlegging og gjennomføring
• Arbeider for løsninger som gir gode hverdager for både beboere og ansatte

En lang vei fram

For foreldrene hans har veien hit vært lang.

– Det har vært litt av en reise, egentlig. Mange år med møter, venting og usikkerhet. Men vi har hele tiden hatt et håp om at det skulle bli noe av, sier Mona Bråthen Helland.

Ved siden av henne nikker Inge Helland.

– Når vi først fikk med oss gode folk på laget, og ting begynte å løsne, opplevde vi det som veldig positivt. Det er mange ting som skal på plass i et slikt prosjekt, men vi kjente at vi var på vei et sted.

De seks leilighetene ligger samlet, lyse og moderne. Et lite fellesskap – bygget med tanke på både selvstendighet og trygghet.

– Dette er skikkelige varer. Det er god kvalitet i alt som er gjort, og det er blitt utrolig koselig her. Vi klarte ikke helt å se det for oss på forhånd, men resultatet er blitt enda bedre enn vi hadde håpet på, sier Mona.

Det hele startet med en uro.

– Vi ønsket ikke en tradisjonell institusjonsløsning. Det føltes ikke riktig for oss, sier Inge. Så begynte vi å snakke sammen med andre foreldre i samme situasjon, og vi fant ut at vi måtte prøve å få til noe selv.

Når hverdagen faller på plass

I dag er det likevel ikke prosessen som betyr mest. Det er hverdagen.

– Det er en veldig god følelse å se at André trives her. Når vi ser at han har fått sine egne rutiner og sitt eget liv, da kjenner vi at dette var riktig valg, sier Mona.

Overgangen har vært stor.

– Det er rart også. Vi har vært tett på i mange år, og så plutselig bor han for seg selv. Men det er jo det vi har ønsket – at han skal få være mer selvstendig, men fortsatt ha tryggheten rundt seg, sier Inge.

De merker det på de små tingene.

– Han er opptatt på en annen måte nå. Han har sitt eget liv her, og det er ikke sånn at han trenger å komme hjem hele tiden. Det er jo egentlig det beste tegnet.

Nye steg i eget hjem

Det lukter lasagne i leiligheten til Frida Moe Larsen. Hun står på kjøkkenet og følger med på ovnen. I dag har hun vært med på å lage middag – for aller første gang.

– Jeg liker veldig godt å være her. Det er en fin leilighet, og jeg trives. Jeg liker hvordan det ser ut her inne, og jeg elsker rosa, sier hun og smiler.

Frida jobber, som André, på Ranso. Veien dit er kort, bare noen få hundre meter.

– I dag lager vi lasagne. Det er favoritten min, og det er veldig kjekt å være med. Jeg gjør litt og litt, og så blir jeg bedre etter hvert.

Det er ikke alt som har vært like enkelt.

– Før likte jeg ikke så godt å lage mat, men nå prøver jeg mer. Det er nytt, men det går bedre og bedre.

Hun bor sammen med flere andre i bofellesskapet.

– Det er veldig bra å bo sånn. Vi er flere sammen, og det er koselig. Vi kan være sammen når vi vil, og det er alltid noen der.

Trygghet i det nye

Det gir en trygghet i hverdagen.

– Hvis det er noe, så vet jeg at det er noen der. En gang var jeg litt redd om natten, og da kom

de og snakket med meg. Etterpå gikk det fint.

Etter jobb finner hun roen foran TV-en.

– Jeg ser mye på serier, og jeg liker best de som handler om kjærlighet. «One Tree Hill» er favoritten min, og jeg har sett den mange ganger. Jeg blir aldri lei av den, for jeg liker historiene og følelsene i den.

Et resultat av mange år

For Fridas mor, Elisabeth Moe, er det mange år som ligger bak det som nå er blitt hverdag.

– Dette har tatt tid. Vi har jobbet med dette i mange år, og det har vært en lang prosess. Men når vi nå ser hvordan det har blitt, er jeg svært godt fornøyd, sier hun.

Hun er imponert over resultatet.

– Det er utrolig hva som er fått til på en såpass liten tomt. Det er godt planlagt, og det har blitt et veldig fint sted.

Men det viktigste er noe annet.

– Det er jo veldig rart at hun har flyttet. Men det å se at hun trives, det gjør oss så godt. Når vi som foreldre ser at de trives og føler seg hjemme, da skal vi virkelig glede oss.

Frida bor bare noen meter unna André.

– Alt er nytt for dem. Nye rutiner, nye ting. Det kan være litt skummelt, og det må få ta tid. Men vi ser at hun utvikler seg.

Hun smiler.

– I dag har hun laget lasagne for flere dager, og hun har vært med og handlet. Det er mye som er nytt, men vi ser at hun prøver. Og vi ser at hun trives.

Tilbake i leiligheten til André faller lyset fortsatt inn gjennom vinduet. Ute jobbes det videre med området. Snart er alt ferdig. Men inne er noe allerede på plass. Et hjem.

– Det er bra å bo her, sier han.

Og denne gangen er det ikke bare noe han sier. Det er noe han lever i.