Huset med de mange i

Denne artikkelen stod først på trykk i medlemsmagasinet Ditt Bate. Klikk her for å lese hele medlemsbladet.

– Helt ærlig så var jeg litt redd. Ja, redd for at jeg ikke skulle like den nye familien. At det bare skulle være greit, men ikke gøy.

Olene husker godt følelsene hun satt med for fem år siden: Da kjæresten til pappa flytta inn med tre barn.

– Når noe blir forandret, da stresser jeg. I starten tenkte jeg at nå blir det flere jeg må dele ting med. Jeg må dele min far, min bror og mitt hus.

Storesøster Lilly

Men så skjer det. Monica med datter Lilly og sønnene Lars og Oskar blir del av husstanden på Våland i Stavanger.

– Og jeg ble veldig positivt overrasket, det må jeg si. Og så fikk jeg Lilly, som jeg er skikkelig, skikkelig glad for ble min søster. Vi snakker om alt, sier Olene.

Monica står i døråpningen til Olene. Mimrer tilbake til tida da huset sto på hodet. Da nesten alt ble revet for så å bli bygd opp igjen, for å lage soverom til alle sju. Til en ny familie med mine og dine.

– Dette er det eneste rommet som ikke ble rørt. Det var viktig for deg at du skulle ha det akkurat sånn som det var. Vi kom jo flyttende hele gjengen inn til deg. Alt ble annerledes.

Men etter noen år var du klar for litt forandring her inne, sier Monica.

– Rommet er malt, og det har blitt mye bedre, før var det oransje og hadde en altfor liten køyeseng! Så det var en god endring, ler Olene.

– Ja, og så fikk jeg også en katt på grunn av Monica! Jeg hadde alltid ønsket meg katt, men pappa sa nei. Monica sa ja, og jeg fikk katten Gustav til jul.

Olene trives godt ved bordet i vinduet på soverommet. I dag må utsikten vente, hun øver til tyskprøve.

Det bare skjedde

I andre etasje holder også storesøster Lilly til. Kun ett år eldre, like gammel som Olenes storebror Tarald, begge konfirmert i år. Dørskiltet avslører hvor Lilly har soverom. Hun som ville ha høyseng med pult under, slik at hun fikk plass til to behagelige lenestoler og et bord. En perfekt krok for en prat med en venninne – eller søster.

– Første gang jeg møtte Olene så sa mamma at vi skulle få besøk av en kollega fra skolen. Vi bodde i en leilighet, og så begynte de å komme ofte på besøk. Og vi besøkte dem. Jeg husker ikke helt hvordan de sa at vi skulle flytte sammen, men jeg husker at de begynte å pusse opp. Og så flyttet vi inn en sommerferie.

Mens Lilly forteller om deres første møte, stikker Olene hodet inn døra. Hun flirer av fortellingen om dem – og Lilly må le litt hun og, før hun fortsetter:

– Jeg husker ikke at jeg tenkte så mye over det, flyttinga, for det skjedde bare, liksom.

Ja, det skjedde. Men skjer det bare at man blir søstre også? Når slutter man å være to jenter som bor sammen fordi Stian og Monica har funnet hverandre?

– For to år siden gifta de seg i London, og vi var med. Det var så kult! Da delte vi oss opp i guttene og jentene. Vi gikk vi på neglesalong, og da var det skikkelig familiebonding. Vi satt og snakket, jeg følte vi kom mye, mye nærmere. Det var DER Lilly ble søstera mi. Og så ble guttene brødrene mine kjapt etter det, deler Olene.

Ekteparet Monica Hauge Helland og Stian Hauge Helland tenkte mye på hvordan de skulle lage nye, gode løsninger i det gamle huset.

En plan for det nye laget

På spisebordet, i det hvite, klassiske huset hvor familien Hauge og Helland bor, står et fat med fristende gulrotkake. Mer enn nok til alle. Og det må litt til, for å mette alle behov når gjengen er stor.

– Da vi skulle bli flere her måtte vi lage en løsning som var god for alle sju, for det var ikke tilrettelagt for så mange. Det var tre soverom – og en leilighet i kjelleren. Vi åpnet opp alt og bygde om, slik at alle skulle få eget soverom, sier Stian.

For som kommende samboere var de enige om at alle måtte få et eget sted de kunne trekke seg tilbake til.

– Ja, hvis du vil ha fred. Og så har de fått bestemme hvordan eget rom skulle bli. Et sted der du ikke trenger å ta hensyn til andre. Det tenker jeg var en viktig faktor for at dette skulle bli bra for alle, sier Stian.

– Og nå har vi tre bad, ett i hver etasje, for her bor det jenter, legger Monica til.

– Og gutter, som er gutter, tilføyer Stian.

Kjøkkenet ble også flyttet, det måtte bli større og mer praktisk. Og det er dette spisebordet som er samlingspunktet i huset. Her møtes alle til middag i firetiden. Hver eneste dag.

– Ungdommen er ofte ute og gjør ting. Så derfor har vi innført fast middagstidspunkt for alle. Det er det samlingspunktet vi har der alle er der, og alle er nødt til å være der, forklarer Stian.

– Ja, den er litt hellig, skyter Monica inn.

– Det er viktig. Da deler vi historier, det som skjer, planer. Viktige, viktige ting, synes jeg, sier Stian engasjert.

Olene Helland (t.v.) og Lilly Matre er i gang med kortspill i hagestuen. Romslige sofaer, TV, internett og kjekke spill gjør dette til en perfekt ungdomshule.

– Tida går så fort

Paret forteller om barna som vokste opp så fort. At eldstemann allerede har flyttet ut, til ny by for å studere. Det er andre året Oskar er vekke.

– Men nå skal vi alle sammen på tur til Trondheim for å besøke han, vi reiser på søndag, sier Stian.

Hvordan føles det nå som første ungdommen har forlatt redet, Monica?

– Jeg tenker litt sånn, har jeg gjort nok for han som flytta. Jeg skal til å ringe, og Stian kan stoppe meg og si «nei, du kan ikke ringe han igjen nå, la han få tid til å svare, ikke purr på det».

Stian og Monica ser på hverandre. Forstår hverandre.

– Tida går så fort. Vi snakker mye om det, hvor travelt det har vært disse årene. At vi må være i øyeblikket, for plutselig er de borte. Vi må bare passe på at de har det bra her og nå, slik at de alltid kommer hjem – til jul.

– Jul i fjor var gøy! kommer Olene på og forteller mer: – Det var kaldt, men vi satt med tepper ute rundt et puslete tre som vi hadde funnet i skogen, det var kos.

– Ja, da var vi på hytta i Lyngdal hele gjengen. Og delte ut pakkene ute, i mange minusgrader, sier Monica.

– Men det var faktisk veldig fint, da fyrte vi opp i bålpannen og ut med pelser og tepper. Vi ønsker å gi barna gode opplevelser og minner, det er viktig for oss, sier Stian.

De kjenner seg heldige som har den hytta, som egentlig er en gammel gård med et stort hus.

– Der er det alltid plass til at de kan komme hjem, med følge og! Understreker Monica.

Planene for årets julefeiring er klar. På julaften er ungdommene hos de andre foreldrene. Så drar de til Monica og Stian midt i romjulen.

– Vi får to jul-er da, en på juledagene og en etterpå, sier Olene.

– Og mens de er der så reiser vi kanskje til Lyngdal, eller en tur til bror til Monica, sier Stian.

– Så det beveger seg hele veien, men det er et system, sier Monica.

– Og her er mitt hjem! viser bestefar Audun Helland. Han tenker nok mest på huset til venstre, men hjemmet på hjul bruker han også ofte.

Bestefar i nabohuset

Brødrene i huset er ute på aktiviteter akkurat nå. Men bestefar Audun Helland er her. 72-åringen som bor vegg i vegg – i det nyeste huset! Stian fikk kjøpe gamlehuset av far Audun da kommunen ga klarsignal om at de fikk «fortette».

– Jeg trodde jo ikke at det var lov å bygge nytt hus her oppe, tenkte alt var fredet. Men plutselig stod huset her på siden. Det har vært helt fantastisk! Kan jo ikke flytte fra denne plassen her, går det an! Rett ved Vålandsskogen.

Bestefar Audun er til stor hjelp og stor glede for alle, i både hverdag og til fest, kan sønn og svigerdatter fortelle.

– Han er kjørehjelpen vår, hjelper oss med logistikken. Og alltid positiv og glad, sier Monica.

Audun er faktisk profesjonell kjørehjelp:

Han jobber som kjørelærer og mener han ikke kan slutte i jobben før alle i huset har lappen. Men hvordan var det å plutselig bli bestefar til enda flere?

– Det var en god ting for meg. Det beste som har skjedd! Og Monica ... hun kommer bort med kaker og mat til meg av og til. Jeg har det godt. Det er godt det ble deg, Monica!

Mye godord i lufta. Stian passer på at det ikke blir for rosenrødt.

– Det er to hus, vi kan ikke gå gjennom til hverandre. Det var en forutsetning for å bo slik, sier han.

Audun ler og nikker enig. Som far, så sønn, så svigerdatter.

– Ja, vi var alle enige om at vi skal ringe på hos hverandre. Vi sa det bare: «Vi ringer på», sier Monica.

Audun Helland vil ikke gi seg som kjørelærer før alle barnebarna har fått lappen.

Olene forteller at hun gjerne går til farfar. Han har tredemølle med TV foran. Han har et piano de kan spille sammen på. De ser gjerne en film i lag. Og farfar har en innglasset veranda som er perfekt for en god prat.

– Når du får lyst til å snakke med han, er det bare å gå rundt. Jeg tror ikke forholdet

hadde vært så tett hvis han ikke hadde bodd så nærme. Det er veldig kjekt å ha han i nabohuset.

Lilly kommer ut av huset, går bort til de voksne på plattingen.

– Kan dere kjøre meg om ti minutt? spør ungdommen.

– Ti minutt? Da må vi få gang på sjåføren, sier Stian.

Og sjåføren er klar han. Fortsatt full house og full rulle i noen år til – for Monica, Stian og bestefar Audun.