Hele familien Harbo Martinsen stilt opp foran generasjonsboligenFamilien Harbo Martinsen har bygget om et lite gammelt hus til en romslig generasjonsbolig.

 

Tekst: Alise Lea Tiller   Foto: Kristian Dale


Publisert: 5. desember 2018. Artikkelen var først på trykk i medlemsmagasinet Ditt Bate

 

Det er vaffelfredag i generasjonsboligen på Tananger. Eva Harbo Martinsen (38) har disket opp med vafler og syltetøy. Ektemannen Karl Einar Martinsen (41) og barna Nathalie (16) og Dennis (11) sitter rundt bordet sammen med Evas foreldre Kjell Inge Harbo (71) og Edel Harbo (70). 

Den eldste generasjonen har ikke gått lenger enn en snau meter for å komme på vaffelbesøk. De bor i samme bolig, som er delt inn i to enheter med hver sin inngangsdør.

Tenker på fremtiden

- Jeg tenkte mye på at de snart må flytte inn i en bolig som de skal bo i gjennom alderdommen. Pappa har alltid hatt et dårlig hjerte. Jeg kjente på et ønske om å være i nærheten hvis noe skulle skje med en av dem, sier Eva. 

- Tanken har også streifet meg. Nå vet jeg at Edel har det godt og trygt hvis noe skulle skje med meg, sier Kjell Inge.

Men så var det Edel som her forleden ble hentet av ambulansen midt på natten. Etter et sykehusdøgn gikk det bra med henne igjen. Men det satte en støkker i barnebarnet Dennis som foreslo å rive veggen mellom dem for å komme enda nærmere. Litt på tull, litt på alvor.  

Hele familien sitter rundt middagsbordet og koser seg med vaflerBesteforeldrene er på vaffelbesøk. Ut vinduet ser de en rådyrfamilie løpe rundt i hagen. Fra vinduet har de også sett en fasan i ny og ne.

 

Alt klaffet

Eva, Karl Einar og barna bodde tidligere et steinkast unna huset de bor i nå. De skilte ut tomta si og bygget et ekstra på eiendommen. Karl Einar synes det ble i det tetteste laget og savnet en utsikt som ikke var inn i naboens vegg. Dermed lette han etter tomt og fant et lite gammelt hus på en stor tomt oppi høyden i Sluppvegen.

 
 
Jeg har snakket med mange eldre som sier vi er heldige Kjell Inge Harbo
 

De så på det gamle huset og kunne enkelt visualisere hvordan de kunne bygge på. Eva og barna var på ferie da budrunden startet. De bestemte seg for å slå til, og Karl Einar vant budrunden som var mellom han og én annen.

- Vi begynte å snakke om generasjonsbolig etter huset på den store tomta var kjøpt, forteller Eva og Karl Einar. Hun vokste selv opp med farmor i nabohuset og opplevde gleden av å ha henne i nærheten. Dette ønsket hun å gi videre til sine barn. De spurte foreldrene hennes om det var noe de kunne tenke seg, og tok det senere opp med Evas søsken. Alle likte forslaget. 

Evas søster, Silje Nielsen, jobber som arkitekt ved CADkontoret i Tananger. Hun fikk oppgaven med å tegne boligen som skulle innfri hele familiens ønsker.

- Jeg er veldig glad i sol, og ønsket meg terrasse med gode solforhold morgen, midt på dagen og kveld. Og et stort badekar hvor også knærne kommer under vann. Edel ville ikke ha fliser på badet, men gulvbelegg. I tilfelle vi faller, sier Kjell Inge.

Eva og Karl Einar ville ha kjøkken og stue i andre etasje, hvor utsikten er på sitt beste.

- Jeg ønsket meg også en garasje, men den har ikke kommet på plass ennå, sier Karl Einar, litt tvilende på om det kommer til å skje.

Silje la vekt på å oppfylle alles ønsker og brukte et par måneder på å tegne huset. De var enig i at foreldrene ikke skulle bo i en kjellerleilighet, men også nyte godt av den fine utsikten. Samtidig ville de eldste ha alt på ett plan og tilrettelagt for rullestol, med slagretning på dører. Dette var første gang Silje tegnet en generasjonsbolig. 

- Dette er jo på toppen av Tananger. Jeg prøvde å ta hensyn til vinden og at de skulle få se så mye himmel og landskap som mulig, sier Silje.

 

Et slag kinasjakk er en vanlig aktivitet når barnebarn er på besøk hos besteforeldrene.

 

Det lille huset viste seg å være i god nok stand til at de kunne beholde det og bygge på. Familien på fire bodde i det lille huset mens byggingen pågikk. Bortsett fra den ene arbeideren som elsket å høre på heavy metal mens han jobbet, gikk det smertefritt.

Besteforeldrene var én måned på Gran Canaria da det var tid for innflytting. Alt ble gjort klart i deres boenhet, og de kom hjem til ferdig møblert bolig.

- Noen av de eldste møblene våre tok de ikke med på flyttelasset. Vi skjønte nok hvorfor de ble skrotet, smiler Edel.

Respekterer hverandres privatliv

Arkitekten tenkte også på at de skulle få privatliv. Hun plasserte terrasser og soveromsvindu langt fra hverandre.

Både familien og besteforeldrene sier at privatlivet er viktig for dem. De er tydelige på at selv om de bor under samme tak, lever de også separate liv. 

- En gang de kom hjem fra helgetur i Oslo gikk det en hel uke før vi så noe til dem, sier Karl Einar.

- Vi har det godt sammen selv om vi ikke er med hverandre hele tiden, sier Edel.

- Hvis vi har mine søsken på besøk så spør de gjerne «hvor er mamma og pappa?» og det vet vi jo ikke, sier Eva.

 

Familien sitter i sofaen i stuen i generasjonsboligen

Her i stuen planlegger storfamilien å følge med på "Truls à la Hellstrøm", en humor som treffer alle.

 

De ringer alltid på når de besøker hverandre, og det er sjeldent uanmeldt. De blander seg heller ikke inn i hverandres konflikter hvis det skulle oppstå noen. Men én ting er sikkert: Begge barnebarna forteller at morfar alltid tar deres parti hvis de kommer og forteller om krangler med foreldrene sine.

- Det er bare positivt å bo så nært besteforeldrene mine, sier barnebarnet Nathalie. Det er lett å stikke innom besteforeldrene for en prat eller en runde med kinasjakk.

- En gang hadde Nathalie forsovet seg og jeg fikk ikke tak i henne på telefonen. Da ringte jeg pappa og spurte om han kunne gå inn å vekke henne, forteller Eva.

Morfars myke hånd over kinnet viste seg å være en mye bedre måte å våkne på enn vekkerklokka.

- Jeg vokste opp med mine besteforeldre tett på, sier Kjell Inge. – Hver kveld satt morfar i gyngestolen sin og plystret, mens mormor nynnet. Vi bodde intimt, men trygt, minnes han.

I tillegg er dette en familie som er mer vant til å ha folk rundt seg enn de fleste. Kjell Inge og Edel har en stor flokk barn og barnebarn. Hele storfamilien har blant annet reist på ferie til Hellas sammen, i anledning Kjell Inge sin 70-års dag. Og da generasjonsboligen stod ferdig og innflyttingsklar for to år siden, var det én uke til julaften. Da ble det stor julefeiring i stua i den største delen av generasjonsboligen.

 

Oversiktsbilde av spisestuen hvor hele familien sitter til bords

I stuen i hovedboligen samles de noen ganger til felles måltid.

 

- Heldige

Etter to år i generasjonsboligen kan de kun skryte. Eva og Karl Einar er kjempeglade for å kunne hjelpe Evas foreldre ved å ta seg av vedlikehold og være i nærheten. Barnebarna liker å være tett på besteforeldrene sine. Og besteforeldrene liker å være i nærheten av familien, og å bli tatt vare på.

- Vi har hatt vår del med oppussing og vedlikehold av boliger. Nå måtte vi bodd i en mye mindre bolig dersom vi skulle tatt oss av vedlikeholdet selv, sier Edel.

- Jeg liker at jeg kan gå rundt i hagen å stelle hvis jeg har lyst, samtidig som det ikke er jeg som har ansvaret, sier Kjell Inge. 

Besteforeldrene er selv flinke med å bidra som sjåfør for barnebarna og komme over med middagsrester.

- Hver fredag er det jeg som lager maten hos oss. Da unner jeg oss noe godt fra Meny. Ofte en fiskerett, sier Kjell Inge.

- Når de har hatt besøk kommer de ofte over med middagsrester til oss, sier barnebarnet Nathalie. – Det er så godt!

Andre har spurt dem om hvordan det er å bo i generasjonsbolig, og svaret de får er alltid positivt. De kjenner noen som nå har bestemt seg for å bygge generasjonsbolig etter å ha blitt inspirert av dem.

- Jeg har snakket med mange eldre som sier vi er heldige, sier Kjell Inge. 

Eva setter pris på foreldrenes lune humør, og tror ikke hun kunne bodd slik hvis de var av den hissige typen. 

- Det er ikke slik at vi regner på hva vi gjør for hverandre. Vi har en spesiell varme i familien vår, sier Eva.

 
 

Til Batebloggen