Ayub bor alene, men er langt fra ensom

Denne artikkelen stod først på trykk i medlemsmagasinet Ditt Bate. Les hele medlemsbladet her.

– Hører du det, lyden av de oppe? Jeg liker å høre at det er andre folk i huset!

Ayub Usule Ayili retter seg opp i sofaen i kjellerleiligheten han leier på Tasta i Stavanger. Nå peker han opp mot taket der fottrinnene kom fra, og fortsetter der han slapp:

– Da de var i Spania i tre–fire måneder, var det helt stilt her. Jeg er ikke vant med at det er helt rolig rundt meg.

Heite Jæren

Åtte år har gått siden 27-åringen kom til Norge som asylsøker fra Etiopia. Etter ankomst Oslo, gikk reisen videre til et mottak i Melbu. To år senere han fikk tildelt Odda som bosettingskommune. Og nå runder han tre år som siddis.

– Stavanger er som et lille-Afrika! Ayub ler høyt av sammenligningen. Utdyper kjapt:

– Det var mye mer snø og regn i Nord-Norge – og i Odda og. Litt vanskelig å bo der med det dårlige været. Da kan nok sannelig Jæren føles som varmere strøk. Hva fikk ham hit? En kompis fra Oslo giftet seg i Stavanger, og Ayub var selvsagt invitert i bryllupet. Slik oppdaget han byen, og fikk lyst til å bo her selv. Han begynte på Vg2 på Godalen videregående, og er nå byggdrifterlærling hos Studentsamskipnaden i Stavanger. Og Ayub har allerede hatt adresse i flere av bydelene.

– Jeg har bodd på Storhaug og i Hillevåg – og nå på Tasta. Jeg kan bo over alt, det er ikke noe problem. Men det hadde vært kjekt å ha en egen leilighet, som jeg eier selv. Det koster mye «money» å kjøpe. Når jeg er ferdig med læretida, så tror jeg at jeg kan få lån, det er en stor drøm å kjøpe noe selv.

- Da sees vi på Haugtussa! Ayub skal vise vei til vennefamilien som bor på toppen av Ullandhaug i Stavanger.

De som lyser opp

En drøm har han allerede fått oppfylt: en egen bil! Og den har gitt ham en ettermiddags- og kveldssyssel: en ekstrajobb med matlevering for Wolt, som gir mer enn bare inntekt.

– Jeg kan kjøre når jeg vil. Og når jeg er opptatt, føler jeg meg ikke alene. Jeg har bodd alene i mange år nå, og jeg klarer meg jo. Men det har vært kjedelig!

I Melbu og Odda kjente han mye på ensomheten. I Stavanger har Ayub blitt kjent med mange som har røtter i Etiopia. Flere av dem samles til fotballtrening på Tasta – hver søndag. Slik fikk han raskt et nettverk. Og en av ildsjelene i fotballgjengen tok tak da det nærmet seg fastemåneden Ramadan.

– Han inviterte meg og bare bestemte at jeg skulle være med dem hele måneden. Kona sa det samme. For de ville ikke at jeg skulle sitte her alene.

Ayub forteller at tankene fort går til søsken og venner i Etiopia. At det er tungt å ikke ha dem i nærheten. Og at familien som har laget rom for ham i Stavanger gjør alt litt lettere, de lyser opp dagene.

– Jeg er så glad for at de inviterer meg, og jeg er der ofte i helgene. Ungene blir så glade når jeg kommer dit, og da blir jeg veldig glad. Jeg trenger ikke å ringe først heller, bare gå dit og banke på. De er akkurat som min familie.

Han har blitt "ekstraonkel" for døtrene til kompisen. Her med Hanan på snart tre år.

Gjengen hans på Haugtussa

Ayub leder vei ut i yttergangen i leiligheten. Det er rufsete høst ute. Velger en tett, varm jakke, lune skinnsko. Åpner ytterdøra, og kjenner regne piske. Hetta tas kjapt på. Han steger opp trappa i vant stil, runder hjørnet og setter seg i bilen.

– Dere kan bare kjøre etter meg, sier Ayub før han lukker bildøra.

Og vi følger etter. I brede gater på Tasta. Gjennom Eiganestunnelen. Opp bakken ved Brustadbua. Til høyre på toppen av Ullandhaug. Finner en ledig parkeringsplass i Haugtussa borettslag. Der kommer også kompisen til Ayub kjørende. Fransibekan Wado er akkurat ferdig på jobb. Vi lurer på hvordan de egentlig ble kjent?

– Ayub tok plassen på fotballaget til en som flyttet til Oslo på grunn av jobb. Og nå har han tatt plass hos familien også – han er hos oss alltid. Og jeg vet ikke hva han tenker om fremtiden? Sier Fransibekan mens han sender et lurt smil til Ayub.

– Jeg skal være her, svarer Ayub, ingen nøling i svaret der.

– Ja, det er veldig greit det, det er alltid positivt å ha ham på besøk. Vi har vokst opp i en stor familie, og er vant til å samles. Og jeg håper alle har kjærlighet fra folk de kjenner, om det er fra slektninger eller venner. At andre unge får samme erfaring, at de har noen å være med, sier Fransibekan.

Danya og storesøster Kuleni hopper raskt opp i sofaen. Godt med litt hvile etter barnehage og skole.

Onkel Ayub

Vi beveger oss bort fra parkeringsplassen. Det er tydelig at Ayub også kjenner veien.

– Jeg har vært i barnehagen flere ganger for å hente ungene. Det er alltid litt spennende, og så er det god erfaring også, hehe! Før var de på to avdelinger og da var det mer styr. Jeg må være tålmodig når jeg henter, slik at det ikke blir kaos. Finne vognen, kle på. Ayub står på hentelista. Han kan hjelpe når det trengs.

– Jeg har jo brødre og søstre her, på Hundvåg og i Saxemarka. De er voksne og har barn selv. Men selv om jeg har familie her, så satt jeg Ayub på hentelista. Det gjør ham stolt, og barna elsker ham, sier Fransibekan.

Han er blitt som en onkel. En onkel Ayub.

– Men hun minste kaller meg for Oa, hahaha, det er veldig søtt! Unger er veldig snille, de vet ikke om noe negativt, så de er alltid positive.

Der kommer ei jente med rosa boblejakke og tjukk lue. Smiler når hun ser hvem som står ved porten. Og like bak kommer pappa bærende på minstejenta.

– Hei, Danya! roper Ayub til hun som kommer løpende. Han løfter henne opp i lufta. Danya ler en trillende latter.

Fansibekan Wado (t.v.) forteller at vennskapet med Ayub betyr mye for hele familien.

Ekstra krydder

Sammen med Danya og lillesøster Hanan rusler de to kompisene hjemover. Hvordan ble vennene så nære? Frans forteller at det har med felles erfaring fra de var barn. Og at de er vant med å feire høytider med alle brødre og søstre.

– I Etiopia, om du er kristen, muslim eller you name it, vi har alle den erfaringen. Og Ayub er spesiell, en rolig og moden ungdom.

Han er med oss, og jeg tror han er fornøyd med det også, at vi liksom passer på ham. Og at vi støtter hverandre.

Fransibekan viser vei inn i rekkehuset, og opp i andre etasje. Storsøster Kuleni venter i stua oppe. Jentene hiver seg i sofaen rundt Ayub, som tuller med dem. Pappa går ned til kjøkkenet, han skal varme middagen som mamma ordna til før hun dro på kveldsvakt. En stor ildfast form med krydret ris, poteter og kjøtt settes inn i stekeovnen.

– Jeg kan lage mat jeg også, men ikke så godt som dette. Jeg lagde masse mat da jeg var singel, men det var ikke samme smak. Kanskje jeg glemte salt eller et krydder – eller mange ting! Damene klarer å lage det skikkelig. Og kona mi er veldig flink. Hun kunne vært sjef for en restaurant, hun kan virkelig koke, sier Fransibekan entusiastisk.

Maten er servert og Ayub setter seg med Danya på fanget. Fransibekan ser på jentene som spiser, og på Ayub som er på fredagsbesøk. Smiler fornøyd. Nå er det helg, og en riktig så god en!

– Det er kjekkere for alle når han er her. Kiddos savner ham alltid. De spør etter ham når han ringer, sier «kom Ayub!». Hvis han ikke er her føler vi at det er noe som mangler. Ja, sånn er det!