Skal vi bygge tett eller spredt? Høyt eller lavt? Hvilke kvaliteter trenger en by for at vi mennesker skal trives?

Professor Harald N. Røstvik ved Universitetet i Stavanger har jobbet med by­planlegging og bære­kraftig ut­vikling i over 40 år. Hva er god by­utvikling for ham?

– En god by er en by hvor du kan bevege deg fritt og ufarlig, fortrinnsvis til fots, sykkel eller ved bruk av kol­lektive transportmidler. Det må være en by som har mange grønne akser, og en by som har hyggelige områder hvor mennesker kan samles og være sammen. Enkelt og greit, sier Røstvik.

Han forteller om videostudier som viser hvordan mennesker reagerer i møte med forskjellige omgivelser.

– Når vi beveger oss i grå områder, med mye asfalt og lite som skjer, ser vi som regel ned i bakken og konsentrerer oss gjerne om mobilen. Når vi møter det mot­satte; områder med grønne innslag og mye aktivitet, så ser vi opp og er interesserte.

– Dette er jo lett å kjenne seg igjen i, men det sier også mye om hva vi men­nesker trenger for å ha det hyggelig ute i en by, sier Røstvik.
I tillegg, mener professoren, handler mye også om hvordan vi mennesker oppfører oss i en by.

– En god by er også en by hvor folk er vennlige og hensyns­fulle med hver­andre. Da handler det om folkeskikk, oppdragelse og dannelse. Det kan læres men er krevende og må jobbes med.

Får vi slike byer?

Ifølge Røstvik har den allmenne interes­sen for byutvikling økt de siste årene, og vi er mer bevisste, spesielt på klima og miljø. Likevel gjøres det mange, ifølge Røstvik, feil, når vi bygger byer og områder.

– Det er så mange interesser som skal ivare­tas at vi ofte ender opp med dårlige mellom­løsninger. Beslutnings­takerne tenker for kortsiktig, sier Røstvik.

– Vi reiser til land i Europa, kommer tilbake og er begeistret over hvor spen­nende og vakkert det er. Det er fordi byene har vokst organisk, gate for gate, hus for hus. Akkurat som sentrumskjernen i Stavanger.

– Men det er vel ikke realistisk å plan­legge byer slik i dag, vi trenger gjerne å lage mer helhetlige planer?

– Jo, absolutt. Og det er mulig å lage gode områder som også er store, men da må ikke amatørene styre. Du lar ikke en smed fikse tannen din, eller en kvakk­salver fikse nyrene dine. Slik er det med by­utvikling også, det trengs kunn­skap for å ta de riktige be­slut­ning­ene, sier Røstvik.

Små og store grep

Noen ganger handler byutvikling om store områdeutviklinger, andre ganger er det de små grepene som kan gjøre det litt triveligere rundt oss.

Alexandria Algard har erfaring fra arkitektkontor i New York, Rotterdam og Basel. I 2012 etablerte hun eget arkitektkontor i Stavanger, der hun i tillegg til arkitektur, også arbeider med by- og stedsutvikling med vekt på livskvalitet og bærekraft.

- Stedene vi bor, jobber og leker påvirker livene og livskvaliteten vår. Vi kan skape fabelaktige steder å leve: Helhetlige nabolag, som inneholder de funksjonene en trenger i hverdagen. Om vi skal lage gode bymiljø, må vi forstå hvordan menneske agerer, og når de trives og ikke trives. Hvis vi kan utforme våre felles gaterom, plasser og torg med samme omtanke som vi møblerer med hjemme, blir byrommene en forlengelse av våre egne hjem.

Algard mener små grep kan gjøre en stor forskjell i en by.

- I København snur de opp ned på trafikk-hierarkiet, den klassiske bil­prioriteringen snus til fordel for gående og syklende. Endret prioritering gir endret form; sammen­hengende for­tau i stedet for sammen­hengende veier, og brede fortau som gir plass til mer folk og byliv, sier Algard.

Hun mener likende grep kan gjøres i Stavanger.

- Med bredere fortau på sol­siden av Pedersgaten kunne det vært ute­servering i hele gaten. Tenk om By­parken kunne smelte sammen med Kongs­gata og lage et deilig stort park-byrom omgitt av servering og aktivi­teter? Ingen grunn til at bilene skal «vinne» kampen om plassen - det er tross alt ikke de som lager det by­livet vi drøm­mer om.

Hun har også latt seg inspirere av et par internasjonale eksempler.

– I New York planter de nå massevis av trær. De registrere alle trærne, og inn­byggerne elsker det. På Times Square fjernet de alle bilene, og det gikk over all forventning.

Byferjer

Hanne Windsholt, byantikvar i Stavanger, fikk en ut­fordring: Nevn et by­utvklings­grep som begeistrer deg – fra hvor som helst.

– Byfergene i Fredriktad, kom det fra Windsholt.

– I Fredrikstad frakter de folk og sykler på kryss og tvers over Glomma. Det er hyppige avganger, og reisene er helt gratis. Tenk hvordan slike små ferjer kunne gjøre det enkelt for folk fra de by­nære øyene som skal til sentrum til fots eller på sykkel! Båtene kunne også gå til Bjergsted og Stavanger Øst, og innom Natvigs Minde ved behov. En slik ferje­tjeneste ville tilføre Stavanger sentrum en ekstra attraksjon og gi havnebassenget tilbake til byens be­folkning. I dag er befolkningen henvist til kaiene bak de ruvende cruiseskipene, sier Windsholt, som gjerne vil ha det slik her i regionen.

– Dette er jeg ikke alene om å mene, og jeg håper det kan bli en realitet. Det burde i alle fall ikke være veldig vanskelig å realisere.

Sivilarkitet Per Th. Grimnes er en vete­ran innen arkitektur og by­utvkling i Rogaland. Grimnes har lenge latt seg begeistre av gatetun.

– Jeg jobbet i Asplan (nå Asplan Viak) fra 1968 til 1989. Vi tegnet Tjensvollbyen og var opptatt av bomiljø. Vi hørte at det i Nederland var utviklet nye teorier om bilens plass. Vi reiste derfor, tidlig på 1970 tallet, til Delft for å studere såkalte «Woonerf». Bilen inngikk der som positivt element, men var ufarliggjort ved at gater og ute­rom var tilrettelagt primært for barns leik, syklende og gående.

Vi ble be­geistret og tok kon­septet med hjem – på norsk: Gatetun. I løpet av 1970-årene tegnet vi årlig, nær halv­parten av nye boliger i Stavanger, og gatetun sikret aktive, levende uterom, sier Grimnes.