Portrett av Hylland Eriksen inne på kaféThomas Hylland Eriksen vil mye heller snakke om klima og miljø enn den alvorlige kreftsykdommen han har fått. 

 

Tekst: Alise Lea Tiller   Foto: Kristian Dale

Publisert: 19. april 2018

Artikkelen var først publisert i Bate sitt medlemsmagasin Ditt Bate.

 

Har du noen gang blitt glad for at avtalen din ble avlyst i siste liten fordi du fikk frigjort tid? Eller positivt overrasket da internettet var nede og dere måtte finne på noe annet?  

Thomas Hylland Eriksen har forsket på bivirkninger med det moderne samfunnet. Tidsklemma, forbruk, klima, identitet, søppel og lykke er nokså dekkende stikkord for forskningen. I 2017 vant han Universitetet i Oslo sin forskningspris. «Eriksen er blant Europas fremste antropologer, og en ener i sitt fag i Norge.», lød deler av begrunnelsen. 

- Vekst og bærekraft, en dårlig kombinasjon

Han har valgt å møtes på et lite lokalt familieeid bakeri på Majorstuen. Han setter seg ned, bestiller noe å spise og tar frem en liten medisinboks til lunsjen. Hylland Eriksen fikk kreftdiagnosen i fjor.

- Det er ikke synd på meg, sier Hylland Eriksen med et smil og sier at han velger å ha en positiv holdning til det. Sykdommen er tilsynelatende ikke det han er interessert i å snakke mest om. 

2018 er nemlig ti-årsjubileum for boken hans «Storeulvsyndromet». I boken skriver han at det norske overflodssamfunnet ikke gjør folk lykkeligere, og blander vitenskapelige fakta med historier. 

- Boken inneholder også noen grafer over hvor mye vi forbruker og forurenser. De siste ti årene har vi økt forbruk og utslipp slik det ble anslått i boken, og eskaleringen fortsetter.

 

 

 

Forskeren slår et slag for at løsninger på klimakrisen starter nedenfra med rådene vi har hørt før: lokal handel og økonomi, redusert forbruk, spise mindre kjøtt, fly og kjøre mindre, bruke mindre og ren energi og dele på det vi trenger. 

- I vår moderne tid lever en selvmotsigelse i beste velgående: vekst og bærekraft er en vanskelig kombinasjon. Noen tror bærekraftig teknologi og solceller er løsningen på klimakrisen. Jeg tror det er en del av den, men det er ikke nok. Kapitalismens logikk har vært fantastisk for velferden. Nettopp derfor er det vanskelig å se at vi nå har malt oss inn i et hjørne, sier Hylland Eriksen.

Til å være for et langsommere samfunn, snakker han meget raskt, på inn- og utpust. Han har en av kafeens høyeste og mest engasjerte toneleier, og sier alt med et enestående stort smil. Selv om det måtte være store ord og klimabekymringer uten like.

- Fossilt brennstoff, kull og dampmaskin var en stor redning som doblet levealderen da det kom på midten av 1800-tallet. Det som var en velsignelse har blitt en forbannelse, fortsetter han. 

 

Hylland Eriksen i svart jakke og lue og grå bakgrunnEt av funnene til Hylland Eriksen er at mange ikke orker å forholde seg til klimaspørsmål fordi konsekvensene skjer så langt borte. 


«Overheating» er navnet på et forskningsprosjekt som sju forskere og fem masterstudenter ved Universitetet i Oslo jobbet med, deriblant Hylland Eriksen. Essensen i prosjektet var dette:

- Globalt sett ser vi ekstremt raske endringer og ingen sier at nok er nok. Kloden er som en ovn uten termostat. Vi ser på om det er mulig å bremse overopphetingen nedenfra, gjennom lokal aktivisme. Overopphetingen av kloden skaper økt ulikhet, miljøødeleggelser, fundamentalisme og uopprettelige klimaendringer, sier han. 

Økonomisk nedskalering

Et av hovedfunnene i forskningen hans, er at klimakrisen er vanskelig for folk flest å forholde seg til fordi det er så stort og økende gap mellom beslutningstakerne og de som må ta konsekvensene. 

- Det er billigere å produsere varer i Kina og frakte dem til Norge, men ikke bra for miljøet. Barnearbeid i Bangladesh blir også vanskelig å forholde seg til når vi handler klær på de store kjedene i Norge, fordi de er så langt borte, sier han.


 
 

Derfor tror han på en nedskalering fra internasjonal til lokal økonomi. 

- Da kan du for eksempel gå til den ansvarlige bedriften hvis du oppdager utslipp i bekken der du bor. I dag ville de bare henvist videre til hovedkontoret i Sydney eller London i stedet for å ta ansvar.

Eksempelet minner om historien til en av informantene Hylland Eriksen møtte under feltarbeid i Australia. En dag oppdaget hun en død fisk på sin nærmeste strand. Neste dag enda en død fisk på land. Så to døde fisker. Hun begynte å undersøke hva som lå bak, og dette var starten på et langt engasjement som miljøaktivist.

- Å snakke om klima blir for abstrakt, derfor må vi snakke mer om miljø. Engasjementet begynner ofte i nærmiljøet. Privatpersoner har kanskje mer makt enn vi er klar over. For eksempel i England var en stor boikott av butikker som solgte varer produsert av slaver med på å fremskynde slutten på slaveriet, sier Hylland Eriksen. 

Leve langsommere

Hylland Eriksen tror den gjennomsnittlige nordmann kunne redusert sitt personlige forbruk med 70 prosent og opplevd økt livskvalitet.

- I dag har vi et press utenfra, et systemtvang som oppfordrer til å alltid kjøpe mer. Forbruket ditt definerer hvem du er. Det er som et narkotisk stoff det er vanskelig å slutte med. Men i realiteten er nedjustering av eget forbruk som å rive av plasteret på en hårete legg. Det gjør vondt da, men etterpå tenker du «hvorfor gjorde jeg ikke dette før?», sier han.

Han mener at mange vil ha glede av å legge livsstilen om fra forbrukerorientert til å slappe mer av og tilbringe tiden vår med andre.  

- På spørsmålet om hva som gir et lykkelig liv svarer folk det samme i alle land: Gode medmenneskelige relasjoner. Tilnærmingene er ulike. I Italia verdsetter de et langt og godt måltid i fellesskap. I Norge kobler mange lykken til hytte og livet på fjellet med andre. I alle tilfeller handler det om relasjoner, sier han. 

For å få råd til å frigjøre tiden vår, tror han vi må gi opp det å skulle eie alt. På den måten trenger vi ikke å tjene like mye, jobbe like mye og stresse like mye, lyder teorien hans.

- Det handler også om måten vi bor på. Hvis folk må forholde seg til fellesarealer, skaper det bedre sosiale relasjoner og økonomisk vinning. Da komfyren kom på 30-tallet var det aldri meningen at alle skulle ha hver sin. Jeg har troen på felles vaskekjeller og takterrasse, å bygge bærekraftige boliger med fornybar energi. Vi må ut av kjernefamilien og inn i større fellesskap. Ikke sosialt forpliktende, men at man treffer andre og har en tilhørighet, sier Hylland Eriksen.

 

Til Batebloggen