Lise Vermelid Kristoffersen selger og kjøper brukt. Det gjelder også klær.

 

Tekst: Ole J. Askeland   Foto: CF Wesenberg    Publisert: 13. oktober 2019

 

Nå sitter hun ved spisebordet i topp­leilig­heten på Oslo vest, med blå himmel om hun snur seg til høyre og blå himmel om hun snur seg til venstre. Akkurat slik sitter hun også når hun deler sine spare­tips på blogg og i nyhetsbrev.

I år har hun som mål å legge 350 000 kroner til side. Det er omtrent hva hun får utbetalt i lønn. Fortsetter hun sånn, vil hun ha nok penger til å pensjonere seg når hun er 40, om hun da skulle ønske det, så lenge hun forblir i sitt nøkterne liv.

Men hvorfor dette strenge økonomiske regimet?

– Den viktigste grunnen er kanskje trygg­heten, jeg vil ha penger hvis noe skulle skje, om jeg mister jobben eller noen i familien blir syke. Men det handler også om mulig­hetene, at jeg kan følge en drøm som jeg får, at jeg kan kjøpe hva jeg vil, svarer hun. 

– Er det noe du har lyst på som du lar være å kjøpe nå?

– Nei, svarer hun, tar en slurk av tekoppen, og tenker … – Nei.

– Men det blir ingen utenlands-sommer på deg i år og heller ingen kleskjøp?

– Det har mye med miljø å gjøre. Jeg har fly­skam. Klær er også lett å velge bort når en tenker på vann­forbruket i produksjonen og forholdene mange an­satte i tekstil­industrien jobber under.

– Er det strevsomt å hele tiden være opptatt av å ikke bruke penger?

– For meg er det enkelt. Jeg slipper å ta en rekke av valg, og skulle jeg shoppet, ville det også gått med mye ekstra tid. Det er mye lettere å spare penger hvis man har spurt seg selv: Hva er jeg opp­tatt av, og hva er det jeg ikke priori­terer? Jeg sier at familien er viktig, tid også, og å unngå å stresse. Des­suten at jeg vil ha det fint rundt meg, uten at jeg trenger å fornye hjemmet. Så lenge jeg vet dette, er det mye greiere å navigere.

Lise står på balkong med himmel bak


Ta vare på ting

Bestemoren til Lise var sparsom. Hun vokste opp under 2. verdens­krig, og hadde ikke noe valg. Moren var nøy­som, å ta vare på ting, reparere dem og ikke sløse, gikk igjen. Da Lise var tolv, fortalte moren om verdien av huset deres, én million kroner. Lise tenkte raskt. Hun hadde en uke­lønn på en hundre­lapp. Hvordan skulle hun få seg et hus noen gang, det ville aldri gå, det var umulig. Der og da startet det. Bursdags- og konfir­masjons­penger ble satt til side. Hun begynte å jobbe på et bakeri da hun var 16. Kjøpte sin første leilig­het da hun var 21. Rundet mile­pælen gjeld­fri som 30-åring. Hun og hennes familie har hytte og en bil som er ny. Samt en bevisst­het om hva som er nok.

– Det handler om å vite hva som er til­strekk­elig for meg. Om man ikke har tenkt gjennom det, er det vanskelig å bli fornøyd. Jeg er fornøyd. Det tror jeg mange kunne vært, hvis de bestemte seg for hvor mye mer de behøvde. Hvor stor båten skal være for å opp­fylle båt­drømmen. Hvor mange ferie­turer som må til for å kunne kalle seg bereist.
Så for Lise begynner sparingen, som så mye annet gjør det, med priori­teringer. Folk spør om tips, for eks­empel til hvordan de skal få ned en høy mat­regning. Men hvis mat er betydnings­fullt, hvis du synes restaurant­besøk er en opp­levelse og nyter å kokke­lere for stadig mer tilfredse gjester, så er det kanskje ikke her du skal kutte forbruket. Det er fort gjort å sette opp regne­stykket over hva morgenens kaffe latte koster på års­basis, men er det den som får deg i gang med dagen, er det verd prisen. Lises spørs­mål er: Hva er verdi­fullt for deg?

 

Lage gode vaner

– Har du et formål med sparingen, muligens en drøm om hva du vil opp­nå, er det lettere å lage de rette vanene for å komme dit. Mitt aller beste spare­tips er å sette opp et automatisk trekk den dagen du får lønnen inn på konto. Ellers er det ikke sikkert det er noe igjen når måneden er over. Om du sparer 200 kroner hver gang, blir det mye penger over tid. Sam­tidig bygger du en vane.

– Hvordan skal du selv nå sparemålet?

– Jeg skal tjene på litt ekstra­jobbing, bloggen gir også noen kroner, vi leier ut bilen når vi ikke trenger den og sparer ferie­pengene. Så hadde jeg en del små­ting jeg ikke lenger brukte, og lurte på om det var vits å legge dem ut for salg. Det er jo en jobb i seg selv. Men hva om jeg legger ut 100 ting? Da kan det være verd inn­satsen, tenkte jeg og satte i gang.

På bloggen hennes begynte folk å kom­mentere og respon­dere og kaste seg på. Lise laget et skjema med 100 ruter å huke av. Raskt var 800 med på det som ble kampanjen ”#selge100”, de dukket ned i kjøkken­skuffer, saumfor boder og garasjer. Og mens hus og leiligheter ble ryddigere, begynte kronene å komme.

– Det er så gøy, sier Lise begeistret.