Beboere i solrom med sand og falsk solSolrommet. 

 

Tekst: Ina Midtveit   Foto: Elisabeth Ferking /Impress Publisering

Publisert: 04. mai 2018

Artikkelen var først publisert i medlemsmagasinet Ditt Bate. 

 

- Dette er deilig, sier Marit Svendsen. Det er så vidt hun gidder å åpne øynene når hun sier det, der hun sitter i solstolen i solrommet på Øyane sykehjem.

Her kan hun nyte solstråler året rundt. Rommet er innredet med sand, utsikt mot Ryfylke og et lite sjøhus hvor til og med en utstoppet liten fugl i rede har fått plass oppe ved taket. Detaljene er mange, og lysstrålene fra veggen sender minner om en fin julidag ved sjøen. 70 prosent av de farlige strålene i solen er fjernet, men D-vitaminene og følelsen av sommersol er høyst tilstede. Én time i solrommet har samme effekt som 15 minutter utendørs en sommerdag. 

- Her har vi det så deilig, stemmer Herdis Helgøy i. Også hun uten å ense besøkende i rommet. Med sine lyseblå og sommerlige gensere, kunne man virkelig ta de to damene for å sitte på svaberget midtsommers. Det eneste som mangler, ser ut til å være en liten fargerik paraplydrikk. 

- Vi skulle gjerne hatt et glass med… saft, blunker Marit med et lurt smil i munnviken. 

 

Dame som viser frem håndarbeidet nupereller hun har lagetRadla på håndarbeiden: Eli Margrethe er den eneste på sykehjemmet som vet hvordan man lager nupereller.  

 

Verdens beste sykehjem

Med utsikt til fjedlå i Ryfylke  i øst og byen Stavanger i sør, ligger Øyane sykehjem idyllisk til. Hjemmet eies og drives av en privat stiftelse utgått av de lokale husmorlagene. Med stort engasjement og god støtte i lokalbefolkningen sto husmorlagene i spissen for innsamlingsaksjoner, basarer og dansekvelder for å skaffe startkapital. Ønsket var å kunne bli boende på øyen hele livet, og ikke måtte flytte til et sykehjem i byen på sine siste dager. 

- Visjonen vår er fremdeles at Øyane skal være verdens beste sykehjem, så vi jobber jo mot det hele tiden. Vi har kafé som er åpen hver onsdag, aktivitetsrom, solrom og sansehage, sier May Ingunn Helland, som er leder for frivillig arbeid på sykehjemmet og dermed har en finger med i spillet på det meste som skjer. 

- Godt med litt fri innimellom

På veggen inne på rommet hos Ellen Haugland henger bilder fra et langt liv. Der er brudebildet, familiebilder og det siste bildet som ble tatt av Ellen og mannen før han gikk bort. På bildet ser Ellen med latter i  blikket opp på mannen, mens han smiler mot kamera og holder kremis i hånden. Et lite øyeblikk fylt med så mye glede. Men glede finner hun også på Øyane sykehjem. 

- De spiller så mye god musikk her. Spesielt liker jeg husorkesteret som spiller en gang i måneden. Da er det god stemning og vi synger med. Av og til er det også noen som svinger seg i dansen. Ellers er det litt roligere nå enn det var før jul. Da var det program nesten hver dag, både formiddag og ettermiddag med korps og barn som ville komme på besøk til oss. Det er godt med litt fri innimellom, men jeg gleder meg til kosekveld på torsdag, sier hun. 

Lokalmiljøet er en naturlig forlengelse

På Øyane sykehjem er de frivillige viktige for å få hjulene til å snurre knirkefritt. 

- Så godt som alle de frivillige er rekruttert fra lokalmiljøet. De hjelper blant annet til med kafeen og steller i stand aktivitetskvelder. Mange av de frivillige er pensjonister som synes det er kjekt å bidra med noe, og noen av dem har det så løye at de har laget egne foreninger, forteller May Ingunn.

Kafeen på onsdager er spesielt populær, hvor gamle bekjente treffes igjen, og pårørende kan være med til middag og dans. Barnehager, menigheter og korps er også faste gjester på programmet, og da spesielt like før jul. 

- Både beboere, pasienter og brukere av dagsenteret setter pris på impulser utenfra. Det gir jo ekstra liv i hverdagen når det skjer ting utenom det vanlige, men som likevel er lett tilgjengelig, fortsetter May Ingunn. 

 

Dame som sitter i frisørstol og får permanent av frisørHårfin: Elise Østbø heller permanentvann i håret på Ingfrid Østbø. Ingfrid er fast kunde én gang i uken for å fikse på sveisen, og hun koser seg i stolen mens Elise holder på. 

 

Løgnasar på dagsenteret

Ragnar Bergesen sitter på dagsenteret sammen med Egil Dybing Olsen. 

- Ja, her sitter vi og slapper av, sier Egil, men får ikke sagt så mye mer før Ragnar bryter inn. 

- Her sitter jeg og leser aviser. Det gjør jeg hver dag, minst ti aviser! Det er viktig å følge med, vet du. Men når jeg ikke leser aviser så skriver jeg dikt på rim, eller finner på vitser. Vil dere høre en som jeg kom opp med i sommer? Da var det jo så mye regn, så jeg ringte til værgudene og sa at de måtte få regnet til å holde opp. - Du kan regne med oss, svarte værgudene. - Ja, det regner jeg nesten med, sa jeg tilbake da.

Ragnar ler og kikker bort på kompisen. 

- Kan du tenke deg hva jeg må holde ut med hver dag? Han kan snakke hull i hodet på de fleste, sier Egil. 

Fjåge folk er det viktigste

- Vi får ganske mange fine tilbakemeldinger fra folk som både bor her og er innom her, og jeg kan ikke sette fingeren på akkurat hva det er, men kanskje det er fordi vi jobber målrettet. Og så har jo sykehjemmet vært en del av lokalsamfunnet fra dag én. 

Jan Petter Langolf, en staselig mann med smilende snurrebart, har bodd på Øyane et par måneder. Selv om ikke May Ingunn kan sette fingeren på hvorfor folk trives, kan han fortelle hva han synes:

- Det var deilig å komme hit. Jeg ble så godt tatt imot, og så liker jeg lukten av nystekt brød når jeg skal stå opp om morgenen. Vi blir som en familie her. Jeg kaller sykesøstrene for søstrene mine, og vi både ler og kjefter på hverandre. Solrom, sansehage og aktiviteter er kjekt å ha, men det er de fjåge folkene som er det viktigste, sier Jan Petter og smiler under barten. 

 

 

Til Batebloggen