Mest relevante sider:
  1. Bate
  2. Batebloggen
  3. En flyttehistorie
Tips og inspirasjon
Familien står på kjøkkenet og snakker og ler sammen.
Mye ble pusset opp, og kjøkkenet er helt nytt. For det var litt gamlehjem-stil da de overtok leiligheten, ifølge Willy Sebastian.

Én familie deler sin boligreise

Tiden skrus tilbake til tampen av nittitallet. Etter å ha prøvd kollektivliv, kjøper Patrick Viste et eget hjem i Saxemarka i Stavanger.

Tekst: Samina Bruket
Publisert: 26.06.2020
Foto: Merethe Opstad Clausen

– Det var en 28 kvadratmeter stor leilighet. Den fikk jeg fordi far min hadde spart opp ansiennitet som jeg fikk bruke. Jeg kunne bare matche budet til forrige mann – det var gøy! Strålende plass, perfekt for en person, erindrer Patrick. 

Dette er begynnelsen på flyttehistorien til én familie. En kar som altså ville bo for seg selv. Helt til … Monica Bårdsen kom inn i bildet. Hun som bodde langt, langt borte – i Oslo.

De startet en familie, og sammen har de flyttet fem ganger. Kanskje det er en boligreise og minner du kan kjenne deg igjen i?

Størst (og først) av alt er kjærligheten: Kan vi få høre om starten på romansen?

– Ja, det er hun ekspert på, sier Patrick.

– Nei, jeg forteller alltid den historien. Nå kan du fortelle, da blir det kort­versjonen, ler Monica.

– Vi møttes i Oslo gjennom felles venner. Men vi hadde aldri blitt introdusert for hverandre, før etter veldig lang tid, forklarer han.

– Det var en grillkveld på Stranda, på Huk, og så møttes vi en uke etter det – helt tilfeldig – hos felles bekjente. Vi endte opp på Café Sjakk Matt i Oslo og spilte backgammon og snakka om livet, mimrer hun.

Hun 22 år og han 25. Patrick studerte fremdeles i Stavanger. De fant ut at det var vanskelig med avstandsforhold. Noen gir da opp – mens andre satser alt:

– Så jeg flytta hit i mars, vi forlova oss i april og så var vi gift i juni. Han var min første kjæreste, og jeg var hans første. Vi hadde ikke gjort dette før, men da var vi så voksne at vi visste hva vi ville. 

Patrick Viste og Monica Bårdsen Viste ser på hverandre og smiler gjennom speilene i bilen.
Hun flyttet kjapt til Stavanger for den store kjærligheten.

Frisk ull og klissete gulv

Hun flyttet ikke inn i Saxemarka, men de har likevel kjekke minner fra leiligheten. Som da hun kom dit for første gang. 

– Jeg husker han skulle imponere meg – vise leiligheten på sitt beste, flirer Monica, før hun fortsetter: – Jeg vet ikke om du vil ha med denne historien, Patrick?

Han tar regi og fortsetter:

– Jeg skulle vaske gulvet, men så hadde jeg ikke så mye forskjellige såper …

Monica smiler stort og skyter inn – For det første lukta det frisk ull, men du så også hvert moppetak, og det var klissete på gulvet. Så ser jeg på han og tenker: «Han er jo bare deilig.» Jeg sa: – Har du vasket gulvet med Milo, har du tenkt at alt som tåler vann tåler Milo? Og han bare: «Ja, kossen visste du det?» Da ble jeg egentlig mest imponert og følte det som en kjærlighetserklæring – at han hadde vasket før jeg kom.

Først bodde Monica i en liten leilighet i Østre bydel, i Ryfylkegata. I en gammel fabrikk nær Ostehuset Øst. Med gifteringer på flytta de inn i en større leilig­het i samme bygg. En fin tid som tok en brå slutt etter mindre enn ett år. Noen hadde kjøpt hele komplekset og skulle pusse opp.

– Da kastet de oss ut. Ikke så kult, det var litt kjipt, sier Patrick. – Ja, de kom inn med sneipen i munnen mens vi sov, og skulle begynne å rive ting i leiligheten, sier Monica. 

Patrick Viste og Monica Bårdsen Viste med arbeidsklær.
Mange arbeidstimer ble lagt ned i huset på Joa.

Unge nummer én

Det unge ekteparet måtte kjapt videre, og neste stopp i flytte­historien var en sokkelleilighet på Hundvåg, men de trivdes ikke der. Allerede etter fire–fem måneder, da Patrick jobba offshore, kjøpte de en leilighet i Vikedalsgata på Storhaug. I en miljøgate med fine blomster og espalier. Så langt i flytte­historien har paret fulgt et typisk flytte­mønster for folk i tyveårene; de flytter hyppig mellom leiligheter i byer. 

– Vi bodde i 1. etasje – og det har vi masse koselige minner fra. Mange venner av oss bodde ned mot Statoil-stasjonen. Ofte gikk de bare forbi og ropte inn vinduet om vi var hjemme, forteller Monica. 

Vi bodde der halvannet år. Og det var der vi fikk første ungen – det var stort! Unge nummer én. 

Det lille vidunderet, Willy Sebastian, ble født i 2003, og samme år kjøpte familien et nytt hjem. Igjen en flytting som følger det generelle flytte­­mønsteret: Når to blir tre, flytter man fra bykjernen – og ofte til en nabo­kommune. Akkurat denne familien ble solabuer. Valget falt på et vertikal­delt funkishus, i et av de første boligområdene på toppen av Skadberg sør. 

Mor ble raskt betatt av Solastranden, og andre flotte tur­områder i nærmiljøet. Og trilleturer ble det mange av, for i 2006 fikk de barn nummer to – Simone. Et ønske vokste frem om å jobbe redusert for å kunne være mer sammen med de to små. Monica drev fotklinikk på Bikuba i Hillevåg, og de fikk en idé om å ha klinikken i eget hjem. Letingen etter et hus med kjeller var i gang. 

Willy Sebastian Viste sitter med en laptop på soverommet og headset rundt nakken.
Willy Sebastian Viste liker å lage musikk på det nye gutterommet.

Oppussingsprosjekt nummer to

På Joa så Monica og Patrick store mulig­heter. Et hus, fra 1960, der det ikke var gjort noe særlig, før ekteparet nærmest totalrenoverte huset over en periode på 10 år. 

– Et koselig lite hus. Vi bygde aldri ut, men vi klarte å gjøre det om til mye mer moderne stil med kulere vindusfasader og bedre romløsning, sier Patrick. 

– Samtidig som at med et sånt hus som det, blir du aldri helt ferdig med utgiftene, sier Patrick.

Paret likte heller ikke å bruke så mye tid på å fikse og pusse opp ting. De ville være mer sammen – hele familien. 

– Så røyk jeg armen min, og måtte omskolere meg. Da forsvant behovet for klinikken også, sier Monica. 

De snakket om å flytte inn i leilighet – litt frem i tid. Men på Joa hadde denne familien blitt utvidet med barn nummer tre – Mina. For Monica og Patrick føltes det ikke aktuelt med flytting der og da, med barn i både skole og barnehage. 

Ut av stereotypien

Hun så annonsen, og spurte mannen om hun skulle gå på visning i Langflåtveien på Mariero i Stavanger, bare for å se. Monica gikk, og oppdaget at her kunne de faktisk bo, i en leilighet på litt over 100 kvadratmeter. Ifølge megleren kunne det komme inn bud dagen etter. 

– Og jeg begynner bare å le, for da var det september. Vi hadde ikke tenkt å eventuelt flytte før juli måned året etter.

Til stor forbauselse var selgeren villig til å gå med på den nærmest rekordlange overtakelsen. Men det hele gikk litt for kjapt for familien. Feil tidspunkt. De glemmer prosjektet. 

Etter to måneder plinger det i telefonen: De varsles om at prisen er satt ned. Da begynner det å bli litt interessant økonomisk og. De går på visning sammen. Patrick så det samme som Monica, dette kunne bli bra! Brått ble det veldig spennende. 

Patrick Viste og Monica Bårdsen Viste sitter på i en hagesofa utenfor leiligheten og drikker kaffe.
Patrick Viste og Monica Bårdsen Viste har fått mer tid til å nyte varm kaffe i hverandres selskap.

Færre ting – mer tid

– Noen syntes det var et strålende forslag. Mindre hus og mer tid, sier Patrick, og Monica tilføyer: – Og noen syntes det var rart at vi flyttet til en leilighet. Man går litt ut av det som forventes av en familie i vår situasjon.

De vet at de allerede har vært til inspirasjon. Bevisene bor i naboblokka. Et nært vennepar med barn gjorde akkurat det samme, et år etter. 

– Kompisen min ringte for å fortelle at vi skulle bli naboer. Jeg trodde først han tullet, men det stemte det, smiler Patrick.

– Har dere startet en ny trend?

– Ja, kanskje det. Det hadde vært gøy om andre kan få oppleve det vi opplever. Vi har det veldig koselig og savner egentlig ingenting, svarer Monica. 

Storebror i huset, Willy Sebastian (17), er enig. Barna ble tidlig involvert i planene, og de var alle positive til å prøve noe nytt. 

– Det er fin natur her, og vi er nærmere alt enn det vi var på Joa. Selv om vi har mindre plass er det egentlig ikke noe problem. Vi må bare klare oss med litt mindre, sier eldstemann. 

Nå har de én meter klesskap hver og har brukt teknikker fra ryddeekspert Marie Kondo. 

– Når du først begynner å tenke over «hva er det vi egentlig trenger», blir du nesten bitt av basillen på å ikke ha så mye. Det har gjort noe med mitt syn på materielle ting, sier

Monica, og Patrick stemmer i:

– Det er en ting, men nå har vi to boder. Vi har kjempesystem. Hyller i u-form, helt opp til taket. Plass til alt!  

Det merker de også i kalenderen. Patrick har fått helgene tilbake. Han må ikke lenger ned i kjelleren eller opp på taket for å fikse. 

Når de nå ser bolig­annonser, hvor det står «Hus med muligheter» så tenker paret «lykke til – til de som vil det.» 

– Så kan vi sette oss ut på verandaen og ta en kaffe sammen. Her får vi kvalitets­tid som ektepar og. Det er egentlig bare en oppadgående kurve av positive opplevelser, sier Monica. 

– Denne størrelsen er helt topp, sier han, og ser i retning henne, som svarer like sikkert:

– Ja, her kan vi bli.